Kvalifiserer turen denne artikkelen skal handle om som et eventyr eller på moderne norsk et adventure? For meg gjør den det. Legger jeg lista for lavt? Er dette bare en tur gjennom skogen, en helt dagligdags tur som jeg hauser opp som et eventyr? Det er mulig det.
Vi kan begynne med å finne ut hva et adventure er. Ettersom det er et fremmedord, begynner vi der:
Jeg slo opp ordet adventure i tre ulike kilder på originalspråket og her er deres beskrivelse og tolkning av ordet:
- Google: «An unusual and exciting or daring experience».
På norsk: «En uvanlig og spennende eller vågal opplevelse». - Merriam-Webster Dictionary: «An exciting or remarkable experience».
På norsk: «En spennende eller bemerkelsesverdig opplevelse». - Cambridge Dictionary: «An unusual, exciting, and possibly dangerous activity, such as a trip or experience, or the excitement produced by such an activity. »
På norsk: «En uvanlig, spennende og muligens farlig aktivitet, for eksempel en tur eller opplevelse, eller spenningen som en slik aktivitet gir».
Direkte oversatt til norsk betyr adventure eventyr. Enkelt og greit, men kanskje litt kjedelig og gir rom for misforståelser.
For meg passer Cambridge Dictionary sin tolkning best, jeg ville bare bytte ut «possibly dangerous» med «challenging». Min tolkning blir derfor: «En uvanlig, spennende og utfordrende aktivitet, for eksempel en tur eller opplevelse, eller spenningen som en slik aktivitet gir».
Hvor utfordrende en aktivitet er i høyeste grad personavhengig. Jeg merker at grensen for utfordrende ligger lavere for hvert år. Det jeg tok som en selvfølge for ti år siden koster meg litt mer i dag. Men samtidig synes jeg at jeg er flink til å utfordre meg selv fortsatt.
Stort sett utfordrer jeg meg selv på en eller annen måte på alle mine motorsykkelturer. Derfor må ikke et eventyr strengt tatt inneholde en utfordring. Jeg kan oppleve spenning uten å utfordre meg selv. Av og til kan spenningen ligge i å utforske en ny vei og finne ut hva den har å by på.
En veistubb til glede
Det leder meg til det denne artikkelen skulle handle om; en liten veistubb jeg ikke hadde kjørt før. Som vanlig var jeg på vei til hytta. Nå begynner jeg etter hvert å gå tom for omveier dit og denne gangen hadde jeg egentlig ikke tenkt å ta noen omvei. Men på grunn av veiarbeidet og omkjøringen fra Simostranda tenkte jeg at jeg like godt kunne se om jeg fant en morsommere vei.
Så da jeg kom til avkjøringen til Skotselv brakk jeg like godt inn til venstre ned Knivedalen. Et godt valg fra første meter egentlig. En smal og svingete vei tok meg ned til og over brua til sentrum hvor jeg fortsatte å holde venstre. Jeg stoppet og tok et raskt blikk på kartet, bare for å forsikre meg om at jeg ikke havnet helt galt av sted.
Fant at Bingen og Lyngdal er steder jeg kan kjøre mot. Jeg er ikke sikker, men det er vel omtrent ved 2,5 kilometer etter avtaket til Bingen kapell at asfalten tar slutt og jeg er på en ikke alt for bred grusvei. Den er godt vedlikeholdt og stødig i hjulsporene, men såpass smal at jeg må ut i løsgrusen hvis jeg møter en bil. De to jeg møter møter jeg heldigvis på gunstigst mulige steder.
NC’en trives, og jeg har fin flyt i kjøringen, men tar ingen sjanser. Idet veien begynner å bukte på seg når jeg igjen en Suzuki Vitara. Sjåføren er tydeligvis lokalkjent og selv om jeg i utgangspunktet har større hastighet enn ham da vi får kontakt, ville jeg nok ikke holdt hans tempo i svingene herfra. Jeg holder god avstand og får god hjelp av at bilen ligger foran og kjører opp løypa. Og for en vei. En smal grusvei med svinger og bakker, og med relativt god oversikt. Jeg har stor glede av å ha bilen foran, og har en herlig flyt i kjøringen, men legger inn god sikkerhetsmargin. Turen over skogen var ikke lang, bare 10,5 km på grus og knappe 30 km fra jeg kjørte av ved Knivedalen til krysset i Lyngdal. Men den kunne godt fortsatt i noen mil til uten at det hadde blitt kjedelig. De konstant skiftende svingene og bakketoppene som gir sug i magen, er en kortvarig opplevelse, men et minne som henger i.
Det er ikke så høyt over her, maks 350 meter, men høyt nok til at kommer opp i duskregnet. Jeg tar en liten stopp ved rasteplassen ved sydenden av Letmolivatnet. En Norden 700 passerer. Det er en skikkelig eventyrsykkel. På bilder og videoer ser jeg at en skal stå og kjøre grusveier, og gjerne sladde ut av svingene. Jeg er ikke der. Jeg har det på repertoaret om nødvendig, men bruker det sjelden. Trives best med hjulene på linje og sittende.
NC 750X’en er ingen ekte eventyrsykkel sånn sett. Ergonomien er for gateorientert til det. Men det passer meg godt. De første motorsykkelårene kjørte jeg på grusveier på Inderøya og rundt Skogn, Frosta og Levanger. På den tiden hadde motorsyklene 19-tommers forhjul og 18-tommers bakhjul, og Dunlop K70 var foretrukket dekkutrusting. Det fungerte bra på grusveiene.
Turene mellom Sandvollan og Kjerknesvågen var bare en helt dagligdags turer. Men når jeg tenker tilbake på dem nå hadde jeg det moro og hver tur var en opplevelse, jeg kjedet meg aldri på sykkelen den gangen heller.
Jeg har ikke kjørt lange biten etter Letmolivatnet før grusen erstattes av asfalt. Våt asfalt til å begynne, men etter hvert tørker det opp og ved Lyngdal har jeg tørr vei og legger kursen mot Sigdal. Nede ved Sandsbråtan legger jeg ikke merke til at hovedveien (287) er åpnet og fortsetter rett fram over elva og inn på omkjøringsveien på østsiden av Soneren. Det gjør jo ingen ting, jeg har veien for meg selv nå når alle andre kjører 287. Framme ved hytta er jeg i rute, den lille omveien kostet ikke mye i tid, men var en fin opplevelse og dessuten fant jeg nye omveier som bør utforskes. Det ble et lite eventyr som spritet opp hverdagen.
