Det er en kjølig april morgen, gradestokken viser bare 5 grader, men utsiktene for slutten av dagen er lovende. Jeg må ut på et lite eventyr og tar raskeste vei ut av byen og kjører E18 sørover. Den friske vårlufta biter og varmeholkene står på full varme og jeg kjenne på at det skal bli godt å komme av motorveien. Jeg skal ikke så langt før jeg tar av. Eventyret starter ved Hanekleivkrysset. Bli med på jakten etter våren på småveier i Vestfold.
Jeg er blitt glad i småveiene som går på tvers av dalførene i indre del av Vestfold og Lågendalen. På vei til eller fra Larvik er det veldig lett å velge FV40. De siste årene har jeg også kost meg med å ta avstikkeren på tverrs av dalførene, mellom Fv40, FV312 og FV35, og i dag skal jeg gjenta noen av disse. Blant annet i håp om å få glimt av våren.
Fra E18 går turen nå over Hanekleiva, og for vårens første tur er dette en fin start. En får liksom prøvd det meste og finner raskt hvor komfortgrensen ligger. Jeg er overrasket over hvor lett de første krappe svingene går. Ikke så raskt, men med fare for at det både er andre i veien og at det fortsatt kan ligge grus i veien sørger for at jeg har følelsen å ha marginene på min side.
Jeg kjører E18 sørover til Hanekleivkrysset. Jeg har allerede rukket å bli litt frossen, men straks hastigheten synker og svingene kommer glemmer jeg det. For vårens første tur er dette en fin start. I Hanekleivene får en prøvd det meste og finner raskt hvor komfortgrensen ligger. Jeg er overrasket over hvor lett de første krappe svingene går. Ikke så raskt, men med fare for at det både er andre i veien og at det fortsatt kan ligge grus i veien, holder jeg et tempo så jeg har følelsen å ha marginene på min side.
De første svingene sitter godt. Jeg konsentrer på å holde en fin linje og ikke minst passe på at jeg holder tilstrekkelig til høyre i venstresvingene. Farten kommer etter hvert. Jeg nyter turen til Fv35. For en herlig følelse det er å cruise gjennom svingene og kjenne litt på bunndraget i NC’en.
På Fv35 tar jeg av sørover retning Hof, kjører til høyre i rundkjøringen og lister meg gjennom 40-sonen, før jeg tar bakkene over til Hvittingfoss. Herfra skal jeg kjøre veien på vestsiden av elva sørover. Første blir det en liten pause ved kraftverket. Her er det en fin plass en pause ved dammen nedenfor fossen og med fin utsikt. Det er også helleristninger her, for den som er interessert i den slags. Sola har begynt å varme skikkelig nå og jeg letter litt på antrekket før jeg kjører videre retning Brufoss.
Veien er smal, svingete og bakkete, og byr på underholdene kjøring, men glem høy fart. Her er det trangt når du møter biler. Dette er en kosevei og tempoet er ikke høyere at en kan nye hvitveisene i veikanten og lytte til fuglesangen.
Like før Brufoss går det av en grusvei til høyre med skilt til Pålrønningen. Har aldri kjørt den og tenker den må utforskes. Den første biten er solid grus med faste spor, men litt løst mellom og på sidene og lettkjørt. Jeg har ikke kjørt langt før jeg er på fast asfalt igjen og er raskt nede på Fv40 like sør for Brufoss.
I Svarstad stikker jeg er innom butikken og provianterer litt lunsj, før jeg kjører over brua og videre sørover på Fv220 Østsideveien. Jeg elsker denne veien. Den slynger seg så fint sørover med oversikt over elva og dalen. Sørover fra Svarstad er det langt ned til elva, så for å få litt kontakt med Lågen svinger jeg av mot Gåserud bru. Her er veiskulderen dekt av Hvitveis. Jeg har sett mye hvitveis tidligere på turen også, men dette overgår alt så langt. Nede ved brua nyter jeg utsikten. Elva flyter mørk og massiv under den gamle brua. Brua i stål er et vakkert byggverk, men har behov for et strøk maling. Fra brua har en utsikt sørover til gangbrua som er en del av turveien ved Kjerrafossen, som også er verdt en omvei. Men ikke i dag.
Jeg kjører tilbake til Østsideveien og fortsetter sørover. Veien slynger seg nå gjennom skog og dretter mellom åkrer og langt fra elva. Da jeg igjen får kontakt med elva, er det en åpen plass med et par trebenker. Men innkjøringen til området er sperret med en kjetting så vær obs. Jeg fortsetter frem til autovernet starter og får plass til sykkelen på veiskulderen. Elva er stor nå, og brun. Akkurat her er siger den rolig forbi, men jeg føler kraften i vannmassene. Jeg har en deilig lunsj med enkle bakevarer og kjenner på den gode roen det gir meg å være på tur.
Det er bare ca. tre og en halv kilometer til Hvarnes. Her begynner hjemturen og jeg svinger til venstre inn på Fv306 i retning Høyjord. Første skilt jeg møter på etter krysset er et varselskilt om at veien smal, svingete og bratt. Og jeg blir kastet ut i det etter bare noen hundre meter. Her er det så smalt at det er bare holde høyre og være forberedt på at en må stoppe hvis man møter en bil. Med andre ord enda en vei for rolig cruising.
Dette er en underholdende og krevende vei og kjøreteknikken blir stadig satt på prøve. I alle fall hvis er litt utålmodig. Omgivelsene skifter stadig. Veien bukter seg over åsen, stedvis veldig bratt og svingete, gjennom skog, over gårdstun. Her er du virkelig utenfor allfarvei og det og det er lett å bli romantisk når en ser de små gårdsbrukene.
Veikanten blomstrer. Der det er jordsmonn til det ligge tepper av hvitveis og innimellom også litt blåveis, og et par steder har skogfiolene vunnet konkurransen om den beste plassen. Det er ikke mange steder det er mulig å stanse for en pause. Men ved østenden av Solbergvannet er det det stor plass hvor en kan ta en pause ved vannkanten.
Like etter Solbergvannet kommer jeg til kommunegrensen mellom Larvik og Sandefjord, og får Bølervann på høyre side, før jeg igjen kjører inn i skogen. Nå dreier veien nordover, for så for å snu mot sør. Den dreier etter hvert østover igjen og jeg kommer ut av skogen og svinger rundt et småbruk og etter hvert ut i åpent lende før skogen igjen omslutter meg. Ved Kleiveren har jeg mulighet til en pause ved badeplassen på venstre side av veien. Her der det gode parkeringsmuligheter, i alle fall utenom badesesongen 😊
Jeg nærmer meg Høyjord. Til nå har jeg hovedsakelig kjørt på kjente veier. Nå har jeg tenkt å utforske noen nye. I Høyjordkrysset tar jeg til venstre og kjører forbi stavkirken og Vestbygdveien nordover. Det viser seg å være et fint alternativ til å kjøre direkte ned til Fv312. Vestbygdveien byr på fin kjøring og eneste utfordring er 180-graderen til høyre når den legger kursen østover mot Fv312 ved Vivestad.
Jeg tar nordover på Fv312, men bare drøyt 500 meter, der stikker jeg til høyre retning Holtung. Igjen blir det bratt og svingete et stykke. Etter drøyt 3 km kommer jeg til en krapp høyresving og et veidele. Her tar jeg inn til venstre retning Gjøgri. Den første strekningen er grusvei og det går forholdsvis rett fram. Det er stedvis fast og fint i sporene, men enkelte steder er det løs grus i hele veibredden. Ikke det beste underlaget for gatedekk, men det er uproblematisk, en får bare la sykkelen leve litt. Etter et par kilometer er det asfalt igjen.
Korssjøen som jeg kjører langs, får jeg ikke kontakt med før helt i nordenden, hvor det også er en badeplass og rasteplass. Deretter blir den noen svinger før jeg kommer til et T-kryss hvor jeg tar til venstre og ut på Fv35. Herfra er det strake veien hjem, Fv35 til Fv32 til E-18. Temperaturen er blitt rent sommerlig og varmeholkene kan hvile nå!
Jeg har hatt en fantastisk tur. Jeg fant våren både i form av hvitveisbelte i veikanten, men også temperaturen snudde til det behagelige. Det er deilig å kjenne at en fortsatt kan kjøremotorsykkel. Og formstigningen i løpet av turen lover godt og litt ukjente veier gjør godt – da må en skjerpe seg. Jeg har fortsatt noen arbeidsoppgaver, en kan alltid bli bedre. Målet er ikke å bli racer, men å beherske sykkelen og kjenne mine begrensninger. Kjør vakkert og kom sikkert hjem!
